Utgitt 26/10-1993, og spilt inn i Rodeløkka studio, Oslo, juni-aug samme år og er produsert av Kyrre S. Fritzner og deLillos. Mix: Dagge Lundquist. Lars Lundevall er nå fast medlem og delillos er etablert som kvartett. Ble hedret med Spellemann for årets Rocke-album 1993.

- Det var noe spesielt over å gå i gang med vår sjette runde i studio våren 1993. Siden sist hadde vi blitt en kvartett med flinke og unge Lars Lundevall på gitar. Vi var blitt enda mer gitarband. Vi hadde fått en utrolig entusiastisk Kyrre Fritzner som produsent som hadde lovet oss at dette skulle bli dritbra. Han var selv en imponerende låtskriver og nøt vår tillit og respekt. Vi hadde noen låter som tilfeldigvis hadde kommet til oss, og særlig en stakk seg ut. Riffet var tungt og rocka, laget på en øving der bare Øystein Paasche og jeg dukket opp. Teksten var spesiell og skildret noe som jeg merket fanget interessen til de første som fikk høre. Et ubehagelig møte med en ubehagelig mann, nemlig Kokken Tor. En annen sang hadde pappa Per laget en tekst til som vi mente måtte være hans beste, en elegant selv-fornektelse om evig tapt kjærlighet. Tittelen Glemte Minner tenkte vi folk skulle nikke anerkjennende til som nok et appelerende deLillos paradoks. Beckstrøm hadde servert oss de to rockerne “Fornøyd” og “Album”, men sangen han hadde skrevet om sin søster i en vanskelig livssituasjon, var nydelig og gripende broderkjærlighet som også viste oss som mer voksne. Både musikalsk og tekstmessig. Kyrre var veldig fornøyd og loset oss heltemodig gjennom tvilens og usikkerhetens farvann som vi alltid havner uti etter et par uker i studio, men vi kom på andre siden av denne sjøen og var veldig tilfredse med det vi hadde på teip. Da var det plutselig Kyrre som knirket litt og mente at det manglet en låt. Den skulle gå i D-dur rett frem i mid-tempo og spilles med vreng på gitarene à la Teenage Fanclub. De var ganske ledende det året på hva som var kul melodiøs “visegrunge”, og Kyrre ville ha en sånn sang. Jeg gikk hjem og jobbet ut en ide i D-dur, faktisk på piano, refrenget havnet av en eller annen grunn i H-dur. Neste dag spilte jeg idèen for Kyrre, og sa jeg kom ikke lenger når den havnet i H. “Kan du ikke la det gå slik”, sa han, og nynnet hele refreng melodien. Dette var saker, vi ringte de andre og ba dem forte seg i studio, bygget det opp med trommer, bass og en vegg av ubeskjedne gitarer med varm forsterker vreng. Så satt jeg meg bak i sofaen og skrev en tulle tekst med rimet når du en gang kommer neste sommer. Men å tulle kan være bra og lurt, for det ble ikke bare tull, det ble en fin tekst som vi skjønte at mange kunne kjenne seg selv i. Og det ble den låta Kyrre ville ha. Og det ble tittelen på plata. Dette var i juni, og sommeren 93 ble forferdelig dårlig værmessig, men vi gledet oss til å dra på sensommeren til Dagge i Stockholm og mikse. Han traff spikeren på hodet med å gi dette albumet et perfekt sound. legg merke til bruken av phaser gjennom hele plata. Ingen kunne i 1993 ha mikset NESTE SOMMER bedre enn Dag Lundquist. Takk Kyrre, og takk Dagge!

Lars Lillo Stenberg